Hjemme fra Bodø

Nå er jeg hjemme igjen fra Bodø. En tur jeg hadde grua meg til, og var skikkelig skeptisk til, men som viste seg å være lurt gjort og ble snudd til noe positivt.

Nå som jeg først har lagt ut om livet mitt her på bloggen, kan jeg jo liksågreit fortelle hva jeg gjorde der borte. Jeg og familien har fått bli med i en terapigruppe for folk med spiseforstyrrelser og foreldrene deres - der man skal få hjelp som familie til å takle sykdommen. Jeg gjorde det ikke så mye for min egen del, mest for foreldrene mine sin del - men jeg er glad jeg dro. Første samling var på Onsdag, så var det igår og idag - og det har vært veldig bra :) å få møte folk i samme situasjon som seg selv, som forstår sykdommen 100%, det var litt "wow". Tror nok familiene mente det samme! Neste samling er i Februar, og denne gangen gleder jeg meg. Gleder meg til å møte alle igjen, til å få dele flere erfaringer og lære mer. For vi er ikke bare sykdommen, vi som er syke, vi er mennesker bak spiseforstyrrelsen.

Haha, nå følte jeg meg dyp her. Iallefall, jeg er fornøyd! Det viktigste for meg var kanskje at selv om temaet i seg selv er noe alvorlig, så var det ingenting det var mer av enn latter og godt humør. Jeg selv hater å sitte lenge og prate dødsseriøst om ting, jeg vil heller tulle litt rundt det - galgenhumor og selvironi er fine ting å ha, og det var det absolutt i denne gruppa. Det er så flott at man kan le av ting :)

Vi jentene fylte ut et skjema som kartla hvor vi var i sykdommen, skal bli spennende å se hvordan vi er om et år, da den siste samlingen er. Jeg aner ikke åssen ting blir framover, har ikke peiling. Men aldri i livet om jeg skal bli en skrukkete, gretten gammel dame som ser tilbake på et liv hun kunne ha levd, men ikke gjorde pga noe så naturlig som mat. Såpass vet jeg!

"No matter what is happening, no matter what is going on around you-

never give up"