Syk

Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle skrive dette blogginnlegget. Jeg har vært jævlig usikker. Hva vil folk tro? Kommer alle til å mislike meg? Kommer de til å syns jeg er fullstendig idiot? Vil jeg i det hele tatt ha noe sån liggende ute på nettet??
Nå vel, for å si det rett ut – jeg er syk.

Til tross for den dramatiske setningen der, er det ikke noe kjempealvorlig i veien med meg, ikke som jeg syns selv i alle fall. Det er ikke snakk om en sykdom som jeg har fått uten å ville det selv – det er snakk om noe jeg har med vilje og viten påført meg selv. Vel, i alle fall nesten – jeg visste kanskje ikke som dum fjortis at det jeg gjorde da, ville føre til årevis med bulimi.

Jess, jeg er bulimisk. Jeg har diagnosen bulimi. Den andre spiseforstyrrelsen. Ikke anoreksi, som folk flest forbinder med spiseforstyrrelser. Jeg har aldri sultet meg i så måte, ikke i lengre perioder av gangen. Jeg er ikke den personen man ser på og tenker ”oi, hun var da tynn.” Jeg vet det. Det jeg driver med, er i følge meg selv noe langt eklere enn anoreksi - og også langt lettere å skjule. Jeg overspiser i skjul. Jeg kaster opp. Sånn har det gått dag etter dag, år etter år, helt siden den dagen jeg var 14 år og ville gå ned et par kilo. Det begynte med å kutte ned på maten, og endte i rene spiseorgier. Jeg følte meg aldri bra nok, aldri pen nok, aldri tynn nok. Jeg har sett i gamle dagbøker fra da jeg var 11 og 12, flere sider med sirlig håndskrift der jeg klaget over hvor stygg jeg var, at jeg ikke dugde til noe, og hvor mye penere og tynnere alle rundt meg var. Hadde jeg anlegg for å få spiseforstyrrelser? Ikke vet jeg, jeg vet bare at det var noe som kom snikende innpå, helt fra de små episodene der jeg spiste en liten sjokoladebit og etterpå tok situps til jeg omtrent brakk meg.

Jeg tror ikke jeg gidder å forklare hvordan alt tok seg opp over årene, og det er vel neppe særlig interressant å lese heller. Det har i alle fall påvirket meg MYE gjennom tiden, naturlig nok. Da jeg var 16, var jeg 3 uker på språkreise i England – 3 uker hvor jeg aldri var alene, jeg var sosial hele tiden og delte rom med andre. Jeg fikk ikke sjangs til å stappe i meg masse mat – hadde jeg gjort det, hadde jo folk trodd jeg var helt gal. Det endte med at jeg knapt spiste noe som helst, og det sammen med varmen og aktiviteter døgnet rundt gjorde meg ufattelig sliten. Jeg løy til og med på meg kyssesyken – noe jeg sant nok hadde hatt, men det var 2 og et halvt år tidligere. Jeg visste ikke hvordan jeg ellers skulle slippe unna alle spørsmålene, all bekymringen rundt at jeg orket så lite. Da jeg kom hjem, var jeg gått ned 6 kg, uten at jeg greide å se det selv. Jeg følte meg stygg, ubrukelig, jeg følte meg som et monster. Et matvrak. Det første jeg gjorde da jeg fikk være alene igjen, var å spise. Ufattelige mengder mat, som jeg kompenserte for ved å stikke feil ende i dass. Jeg var så tragisk. Jeg er tragisk, og jeg er fullstendig klar over det.

Det å ha en spiseforstyrrelse har også gitt andre ”lidelser” – angst, ikke bare for mat, men for andre ting. Folk. Store mengder. Jeg takler ikke at folk går bak meg, jeg får hjertebank, blir redd, føler at alle stirrer. Jeg hater å møte på folk når jeg er ute, slår blikket ned, går raskt videre. Jeg vil bare gjemme meg. Sånn har det vært uendelig lenge nå, og jeg føler meg som en hemmis når jeg tenker på det. Jeg vil bare være ”normal”, og være sosial på ordentlig. Uten problemer. Uten å sammenligne meg selv med alle, hele tiden , og føle at alle stirrer på meg, ler av meg og hvisker om hvor stygg jeg er. LOL faen jeg er så hemma. Skulle tro jeg hadde bedre å gjøre enn å gå rundt å innbille meg at alle hater meg – men jeg hater virkelig meg selv, så da blir det en smule vanskelig å tro at andre kan like meg.

Jeg kunne sikkert skrevet en hel blogg om diverse diverse rundt alt dette, men jeg føler på meg at dette innlegget er på grensa til det alvorlig kjedsommelige allerede. What to say, jeg er midt oppi ting, jeg står fast, og jeg vet ikke engang om jeg vil komme meg videre. En del av meg vil såklart. En annen.. næh. Dette er liksom meg.. på godt og vondt. Jeg gjør det ikke halvparten så bra på skolen som jeg kunne ønske, jeg har store problemer med å være sosial, jeg har store søvnproblemer, jeg sliter med diverse ”bivirkninger (om det kan kalles det), og jeg aksepterer ikke meg selv for fem flate øre. Jeg går på medisiner. Jeg er rett og slett ganske tullete, noe som igjen fører til mye sinne og blablabla. Både mot meg selv og andre. Samtidig vet jeg at det finnes folk som har det 100 ganger verre enn meg – som ikke takler skole og slikt annet. Takk gud for at jeg er så sta, og, i følge psykologen, at jeg vipper på grensa til å ikke klare mer. Bare på grensa – enn så lenge holder jeg ut. Jeg er vant til å være sliten hver dag, så jeg bryr meg ikke stort om det lenger. Jeg fikk høre at det var flaks at jeg ikke hadde anoreksi - vel, hver sin smak. Jeg kan ikke si jeg føler meg så heldig med bulimi. Det er så mye mat, så mye av alt – jeg synes rett og slett det er mye eklere enn anoreksi. Then again, jeg er liksom syk, så wtf. Jeg prater og tenker bare tull. Kanskje er jeg heldig fordi sykdommen ikke har tatt knekken på meg. I alle fall ikke helt. I alle fall ikke riktig ennå.

Nå kommer ikke dette til å bli en blogg der jeg sutrer over det miserable livet mitt, altså. :p jeg liker ikke å klage for mye, og syns strengt tatt ikke jeg har særlig mye å klage over heller. Jeg har et fint liv, bortsett fra denne dritten som jeg fint har klart å dra meg nedi selv. Jeg er bare lei av å gå rundt å late som, så her er den, sannheten om meg. Det er en stor del av meg, men det er ikke hele meg. Jeg er fremdeles meg – Emilie som liker å le, leve livet og tulle rundt. Jeg velger å leve – og enn så lenge er dette en del av livet mitt. Jeg vet ikke for hvor lenge, men jeg nekter å sitte på gamlehjem og tenke på alt jeg ikke fikk gjort på grunn av spiseforstyrrelsen. En dag får jeg forhåpentligvis tilbake resten av meg selv.