Gamle dagbøker

Seriøst, jeg elsker å lese i gamle dagbøker. Skoledagbøker fra da jeg var elvis og klaga over skole, lekser og teite klassekamerater, til dagbøker fra ungdomsskolen som er fylt ut side for side med masse random snakk.

Da jeg gikk på barneskolen ELSKET jeg skoledagbøker, haha. Gledet meg hvert år til de nye versjonene kom ut så jeg kunne grabbe tak i en, finne et sted for meg selv og fylle ut masse info fra favorittmusikk til hvem jeg var forelska i. Det var såklart DØDShemmelig. Jeg leste i min gamle PLYSJ-dagbok fra 7 klasse, og Emilie anno 2002 likte A camp, Lambretta og Christina Aguilera, var svært opptatt av dyr, misfornøyd med håret og kledde seg helst i slengbukser og tettsittende topper/t-skjorter. Javel, ja. I tilleggg syntes jeg det beste med skolen var fritimer, hatfaget var matte mens norsk og engelsk gikk greit. Jeg likte å tegne, være sammen med venner og trene med hunden (jo, jeg kan huske at jeg tappert forsøkte å dressere hunden min en periode) og jeg elska å ri. Også er halve boka er full av heste- og hundetegninger. Jeg hadde en brevvenninne i Skottland, hadde rukket å slå hull i fortennene 3 ganger og hadde 2 hamstere.

Interressant, præhæ. Jeg har også rablet masse om alt fra dagen-i-dag til hvem som var sammen med hvem og forelska i hvem, inkludert meg selv. Viktig å holde styr på sånt, vøtt! Jeg har teipa inn bilder av mamma som ung og meg selv som småttis.. og ikke minst, beskrevet hele klassen min. Skrev ikke noe stygt altså. ;D Disse årene var det jeg og Morten oppførte oss aller mest som søsken, og da mener jeg krangling og, så et par ganger står det ting som "idag krangla jeg og Morten igjen. Noen ganger tror jeg han bare gjør ting for å irritere meg og andre. Men vi ble fort venner igjen". LOLLOLOLOL those were the days!

I tillegg fant jeg igjen dagboka mi som jeg kjøpte som 15-åring sommeren 2005.. den så sånn ut

og der sto det jaggumeg litt av hvert. Dagboken åpner med et sitat; "Spis aldri mer enn du kan løfte" - Miss Piggy og ellers står det masse random greier. Jeg var iallefall ikke særlig dyp og seriøs av meg! Jeg har skrevet en 8-9 sider om spiseforstyrrelser, men tilogmed det har en veldig useriøs overtone. Jeg taklet ikke å være superseriøs da, og det gjør jeg forsåvidt ikke nå heller. Noen ting forandrer seg ikke!

Jeg skriver ned noen utdrag fra dagboken min her. Sykt lættis å lese, og hvis noen gidder, så er dere nå hjertelig velkommen til å ta en titt inn i mitt 15årige "private" liv. 8D

Som sagt, jeg skrev masse random.. her begynner jeg med hytteprat og går over til bosteder.

26.07.05

Idag er vi på hytta i Åsen. "Vi" er nærmere sagt meg, mamma, mormor, tante og Mathilde. Vi har plukka blåbær og laget pannekaker. Det er sånt man gjør på hytta. Jeg liker å være her, men må innrømme at jeg er mere "byjente" når jeg først er i byen (Trondheim). Det er Norges fineste by. Ikke at jeg har tilbragt hver sommer (og endel vintre) av mitt 15-årige liv i andre byer enn nettopp Trondheim, men jeg veit at det er den fineste. Jeg har vært en hel gang i Oslo, men der var det igrunnen bare stygt. Og litt for stort. Jeg har jo tross alt vokst opp på Andenes, og med 3000 innbyggere har vi ikke akkurat bystatus, for å si det sånn. Det var snakk om at vi skulle få det, men jeg skjønner ikke hvorfor. Vi har da klart oss utmerket vi, syns jeg, og jeg for min del håper at min lille hjemplass fortsetter å være liten til jeg eventuelt flytter tilbake engang. Ikke at jeg engang har rukket å flytte vekk, da.

Stakkars mamma fikk også gjennomgå litt..

Natt til 28.07.05

Mamma snorket isted, så jeg får ikke sove. Der har du og en ting som irriterer meg. Snorking, eller andre ekle lyder, som raping. Raping lukter også. Eller, jeg kan tolerere raping, så lenge de ikke kommer flyvende rett i sveisen på meg etter at vedkommede har spist hvitløkspizzza eller noe sånt. Lukta er verst der. Snorking er en pest og en plage, jeg hører det på lang avstand og syns alltid (nå snorket hun IGJEN) at det er like irrterende. Særlig når jeg skal sove, det er plent umulig når romparnteren snorker. Dette er en grunn - og en meget god en og - til at jeg har nektet å dele rom med mamma i det siste. Nattesøvnen min har ærlig talt funnet egne måter å være destruktiv på om ikke snorkingen til mamma skal komme i tillegg. (HAHA, får dårlig samvittighet her! Love you, mamma) Jeg må forsåvidt ha det mer stille enn som så. Høylutt pusting, tikkingen fra en vekkerklokke - det er til å få alvorlige søvnforstyrrelser av for en som meg. Vekkerklokker som tikker, må pent flyttes til et annet rom i huset - takk gud for mobilen. Helt stillegående, men bråker når det trengs, som oftest klokka 7 om morgenen. Jeg har den evnen å klare å overse den hylende pipelyden, uten at jeg vet hvordan.

Jeg ble lei av snorkeprat, så tilbake til rapingen. Jeg har hatt utallige morsomme stunder med "raping" i klasserommet og ilsinte lærere, greit nok, men som jeg nevnte tidligere.. pizzaraper. Eller potetgullraper, for den saks skyld. Etter sour cream and onion-potetgull. Det å få gasser fra magen til andre mennesker opp i nesen er liksom ikke så veldig delikat.. dessuten finnes det tusen andre lukter jeg heller vil lukte på. Nyklipt gress, kaffe eller en god parfyme. Pannekaker, tacolaging, sjokoladekake.. en god del mat, egentlig.

Men ikke lever.

..Okeeey. Så rantet jeg litt om Mummitrollet:

30.07.05

Mummitrollet! Jeg elsker det. Lille my, Sniff, Hemulen, Stinky, Snusmumrikken og alle de andre har vært en stor del av livet mitt siden jeg var liten. Jeg elsker både filmene og bøkene, bøkene er så sjarmerende! Nå tilhører ikke jeg den gruppen som fanatisk mener at bøker skal lese på originalspråket (selv om jeg gjør det og iblandt, og jada, det er sikkert sååå spesielt og blablabla) så mummibøkene har jeg lest på norsk. Det er selvfølgelig en liten ulempe at jeg ikke er verdensmester i finsk, heller. Men bøkene er iallefall utrolig søte. Filmene eer også knall, jeg elsker alt ved dem, tilogmed å være redd for Hufsa og Isfruen, de to nifseste skapningene fra barndommen min. Jeg kjente alltid en skrekkblandet fryd ved synet av de to, og brukte å gjemme hele meg under teppet, unntatt øynene som plirte ut. Jeg er forsåvidt redd for Hufsa ennå. Jeg hyler ikke hver gang noen brøler "HUFSA" lenger, og det er jo en forbedring fra da jeg seriøst innbilte meg at hun sto bak enhver busk når jeg gikk alene hjem fra venner. Skulle tro det hadde rablet for meg, men Hufsa slår enhver seriemorder! Så har vi denne Isfruen da. Ikke verdens hyggeligste, hun heller - nifse øyne, altfor liten munn, ekle STJERNER til armer og ben (som hun forresten har altfor mange av), og ikke minst den dritekle musikken som spilles når hun kommer. Æsj.

Men selvsagt florerer det av hyggelige figurer og. Alt i alt har mummi gitt meg mange hyggelige stunder og gode replikker.

"SE! Observatoriet" "Ikke vær dum, Sniff. Det er jo bare et telt!" Fra KOMETEN KOMMER, jeg digger seriøst den filmen. "Er det lenge til vi er fremme?" "Vi har jo ikke gått i en time engang!" "Men jeg er sulten!" "Det er du alltid!" haha, My og Sniff altså. Jeg skal vedde på at jeg kan 3/4 av filmen på rams. STORSPISER!

Selvfølgelig måtte jeg vie noen sider til edderkopper.

30.07.05, på natta

Jeg lurer på om edderkopper vet hvor gruelig redd mange mennesker er for dem. Det er desverre ikke bare å tenke på at de er mye mer redd for oss. Tenk om de forresten VET, tenk om de NYTER å høre de vettskremte hylene og se de ville krigsdansene fra mennesker som er hundre tusen deres størrelse. Du veit aldri. De burde tenke "makt, MAKT!" istedet for å liksom være redde for oss. Visstnok kan det være søtt å bli presentert for en liten pjokk som noen høytidelig har døpt Eddy, men bare hold dem unna meg. Jeg klarer ikke like dem, det går ikke. Apropos går, edderkopper GÅR så rart, også har de altfor mange tynne, lange og eventuelt hårete bein til at det er koselig å se dem bevege seg. Takke meg til rotter og mus, dem har jeg ingen problemer med, og kan ikke skjønne hvorfor så mange syns de er ekle. Men det kan vel ikke edderkoppelskere skjønne med meg, heller.

OG DET VAR DAGENS SNIKTITT KTHXBYE. Hæhæ, jeg koser meg med alle de gamle "hemmelighetene" mine, også ting som ikke er så hemmelige, som de jeg skriver her. Jeg er glad for at jeg iallefall i NOEN perioder i livet greide å holde på med en dagbok i mer enn to dager, for jeg har funnet ut at det er fryktelig morsomt å lese nå. Tenkte jeg skulle kladde inn noe fra dagbøkene mine i 6-7klassen også, men det blir nesten for flaut, jeg ler seriøst høyt når jeg leser dem. Those really were the days. Jeg har gitt opp dagbokskrivingen, men skriver jo her, da. Lurer på om det blir like gøy å lese denne bloggen om noen år.